tirsdag 24. januar 2012

Big brother is watching you.

Når vi snakker om media så er det en type form for massemedia som har vokst enormt i de siste årene, nemlig reality tv. Hvorfor har det blitt slik, hvorfor appellerer denne typen for media til folk flest? Det er mange grunner til dette, noen er selvfølgelig mer åpenbare for oss, mens andre teorier er mer vill gjetning.

Men en av tingene vi vet er at reality tv appellerer til vår voyeurisme. Voyeurisme går ut på at det ligger noe fundamentalt i oss som liker å vite intime detaljer om andre menneske sitt private liv. Denne måten å betrakte andre fasinerer oss og reality tv gir oss her en mulighet til å iaktta mennesker på en mer inngående måte en det vi kan til vanlig. Sigmund Freud, psykoanalysens far, har selvfølgelig noe å si på dette området også. Han mener at denne trangen vi har til å iaktta andre kommer i fra barndommen, siden da speiler vi oss i omgivelsene rundt oss for å identifisere oss selv. Denne egenskapen tar vi med oss videre også når vi blir voksende, med at vi f. eks sitter foran fjernsynet. Vi kan nesten si at fjernsynet fungerer som et nøkkelhull til en annen verden, hvor vi kan iaktta andre men de kan ikke se oss. Vi har blitt som big brother i George Orwell’s roman niten åtti fire. Hvor man konstant blir overvåket av regjeringen, hvor big brother er et symbol på maktbruken til denne regjeringen.

Reality og andre media program handler også om at måler oss selv opp mot karakterene vi ser og knytter dem opp mot egne relasjoner. Eller at vi selv ønsker å være som rollefigurene vi ser. Uansett hvordan vi relaterer det så kan man se at vi veldig ofte gjør det personlig, enten bevist eller ubevist. Dette kaller vi i psykologien for jegidentifikasjon.

Reality tv appellere også til vår mer ”primitive” sider. Psykologen Paul Maclean (1913 – 2007) mener at hjernen har utviklet seg i takt med evolusjonen. Han deler derfor hjernen inn i tre deler, nemlig krypdyrhjernen, den tidligere pattedyrhjernen og den nye pattedyrhjernen. Krypdyrhjernen fokuserer på å finne mat, forplante oss, kjempe eller flykte og unngå å bli drept av ville dyr. Den tidligere pattedyrhjernen er utviklet for å etablere tilknytninger, fungere i sosiale sammenhenger og det å kunne utrykke og gjenkjenne følelser. Den nye pattedyrhjernen derimot er skapt for at mennesker skal kunne klare å reflektere over sine egne handlinger og for å hemme de impulsene vi får fra krypdyrhjernen. Men det vi ser er at reality tv faktisk appellerer til krypdyrhjernen, siden dens impulser ofte kan komme som første reaksjon på handlinger og signalene den sender ut kan dominere over de andre impulsene vi har. Det er derfor vi ser at vi ofte lever oss inn i de situasjonene vi ser på skjermen og reagerer på situasjoner vi ser, som om vi selv opplever det. Reality tv har også den fordelen at det ofte er situasjoner som man kan gjenkjenne seg i også, og jeg tror at kombinasjonen at disse to elementene er med på å skape en uslåelig kombinasjon. Det at reality tv appellerer både til krypdyrhjerne, men også til den tidligere pattedyrhjernen. Med at det er følelser som vi kan relatere oss til. Det finnes selvfølgelig de som ikke liker reality tv (jeg inkludert) men det er likevel fasinerende og selv de som ikke liker det kan ha lange diskusjoner om det og ha sterke følelser rundt programmet.
Kilder:
http://www.forskning.no/artikler/2009/februar/212053
"Psykologi 2" Larsen, Herheim, Deschington, Staksrud, Frank. (H. Aschehoug & Co 2011)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar